Sluttkommentar

Dette er ikke en bok for personer som ønsker å lese en lettlest spenningsroman med lite innhold. Hvis du derimot søker en bok som er samfunnskritisk og som ikke er full av klisjeer bør du lese denne boka. Dette er en antikrigsroman av det bedre slaget. Den beskriver ikke bare krigen i Afghanistan. Forfatteren lar deg oppleve krigen med all dens ondskap sett ut fra øynene til ei tolv år gammel gjeterjente. Vi får også ta del i sorgen til Nusrat som mister mannen sin i et selvmordsbombeangrep. Det er mange som får døden nært innpå seg i denne romanen. Dette er ganske vanlig i det krigsrammede Afghanistan. Hvor ofte hører man ikke om selvmordsbombeangrep i Kabul?

http://www.flickr.com/photos/oddwick/3496981091/sizes/m/in/photostream/

Jeg liker veldig godt politiske og samfunnskritiske romaner slik som denne. Forfatteren konsentrerer seg ikke om sitt eget privatliv eller om fantasifigurers dramatikk. Forfatteren beskriver i stedet samtidas problemer og utfordringer. Jeg likte spesielt godt denne boka fordi jeg lærte mye om afghansk kultur, tradisjoner og livssyn. Dette er ikke noe en får kjennskap til gjennom massemediene når Afghanistan står på dagsordenen. Forfatteren bruker mange afghanske og arabiske ord i skildringene. ”As-salaam-laeikum” (Guds fred være med dere) ,  ”mada-jan” (mor) og ”baba-jan” (far), er eksempler på hverdagsord som blir flittig brukt i Afghanistan. Jeg har og fått innsikt i den afghanske kulturen og levesettet. Blant annet så vet jeg nå at te serveres alltid til dagens måltider i en typisk Afghansk familie. Romanen er ganske spennende samtidig som den er dyp. Jeg begynte på boka forholdsvis seint og derfor har innleggene til lesebloggen blitt forsinket. Når det gjelder å skrive blogg synes jeg at det gikk ganske greit, selv om det var uvant. Jeg har aldri skrevet blogg før.