Eleine eller Nusrat som hun også blir kalt treffer afghaneren Faiz, som hun blir forelsket i med første øyekast. Hun konverterer til Islam, flytter til Peshawar, som ligger ved grensa til Afghanistan i Pakistan og underviser barn fra flyktningleiren like ved. Mens Faiz er lege og hjelper sårede i Afghanistan blir han drept av en selvmordsbomber. Dette begynner Nusrat å skjønne når det er flere måneder siden hun har hørt fra ham sist.

http://www.flickr.com/photos/kawetijoru/3735119014/sizes/m/in/photostream/
Det er flere antydninger i boka om at budskapet er urettferdigheten med krig. At krig som oftest rammer de mest utsatte og uskyldige, nemlig sivilbefolkningen. De som ikke ønsker krig. Der kvinner og barn er majoriteten. Vi får ta del i historien til ei tolv år gammel jente som i ytterste grad blir påvirket av krigen i Afghanistan. Hele familien hennes blir tatt fra henne, og det eneste hun må tenke på er å berge seg selv. Hun trosser frykten og tar livsfarlige sjanser for å overleve. Hun vil sannsynligvis aldri få et normalt liv og hun vil ha traumer resten av livet. Hun får det vanskelig med å stole på noen og er redd for å bli forrådt.
Fortelleren følger også en kvinne som også blir sterkt påvirket av krigen. Nusrat venter og venter på at mannen hennes skal komme hjem. Hun bruker stjernene på himmelen for å komme tettere på mannen. Det har gått flere måneder siden sist han ”gav liv fra seg”. Hun tenker ofte på at han kanskje er død, men hun vil allikevel ikke fullt tro at han faktisk er det. Dette gjenspeiler hvordan mange kvinner har det under krig. Det at mennene skal ut å slåss, mens kvinnene blir etterlatt alene med barna. Denne boka viser tydelig de negative sidene med krig. Boka er en sterk antikrigsbok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar