Dramatisk diktning - en liten innledning

Det klassiske dramaet

·         Den greske filosofen Aristoteles delte dramaet opp i tre deler; begynnelsen, hoveddelen og avslutningen.

·         Begynnelsen: tid, sted og personer presentert. Konflikt antydes.

·         Hoveddelen: konflikten utvikles. Konflikt er selve drivkraften i de fleste dramaer. Spenning bygger seg opp mot ett eller flere vendepunkt. Spenning kan være knyttet til det ytre – handlinger eller det indre - monologer. Klimaks kalles Peripeti. Handlingen foregår over ett kort tidsrom og ofte kun på ett sted.

·         Avslutningen: konflikten løses – spenningen avtar. Stykket har en lukket slutt. Det vil si en endelig løsning.

·         Loven om tidens, stedets og handlingens enhet – et klassisk drama foregår på ett sted, over ett kort tidsrom og med en hovedhandling.

·         Har tre eller fem akter som innenfor der igjen inneholder flere scener. Scene kan sammenlignes med et avsnitt.

·         Ingen forteller. Prolog fortelles gjennom dialoger.

·         Komedie og tragedie er undersjangre av det klassiske dramaet.

·         Kjente dramatikere innen denne sjangeren er Ludwig Holberg og Henrik Ibsen.

·         Et dukkehjem, Romeo og Julie og Jeppe på bjerget er klassiske dramatiske stykker.

Det episke dramaet

·         Sjanger som ble innført av dramatikeren og forfatteren Bertolt Brecht i første halvpart av 1900- tallet. Stykkene Tolvskillingsoperaen og Den kaustiske krittringen var de første til både å opplyse publikum og oppfordre dem til samfunnskamp. De aktuelle historiene ble fortalt på en ny måte.

·         I dramaets første del skal publikum kjenne seg igjen i fortellingen og få mulighet til å reflektere over hva de ville gjort i liknende situasjoner som det som blir vist i stykket.

·         Plutselig brytes spillet og skuespillere trer ut av rollene sine. De kommenterer dramaet gjennom refleksjon eller sang. Dette kalles for en «Verfremdungstechnik» eller fremmedgjøringseffekt. Dramatikeren ønsker å minne publikum på at dette kun er et spill ikke virkelighet. Formålet er å fremprovosere en reaksjon hos publikum – slik at historien som spilles ikke bare blir en teaterforestilling man ser på, men en fortelling som fortsetter hos publikum selv.

·         Det episke dramaet skal ikke være en lukket verden som publikum bare kan glemme seg bort i. Derfor kalles det episke dramaet et åpent drama.

·         Kjente dramatikere innenfor denne sjangeren er Nordahl Grieg og Jens Bjørneboe.

Klassiske sjangre

·         De europeiske dramaene bygger på de to klassiske greske sjangrene tragedie og komedie.

·         Tragedie. Hovedpersonen kjemper mot skjebnen, et miljø, andre mennesker eller seg selv. Ofte ber personen involvert i grusomme hendelser f.eks. drap eller incest. Slike voldelige scener blir bare formidlet gjennom tale. Hovedpersonen er dynamisk og lærer noe av kampen som blir ført. Men det for sent og slutten er som i navnet, tragisk. Publikum forlater teateret lettere til sinns fordi karakterene i spillet har lidd og lært dem noe om livet og seg selv.

·         Komedie. Kan både være frekke, dristige og samfunnskritiske. Mange av dem har sprø og burlesk humor med henspilninger på sex. Konflikten er, sammenlignet med tragedien, mer overfladisk og løses til slutt. Hovedpersonen er statisk og lærer ikke av sine feil. Det humoristiske er enten noe komisk med karakteren i en karakterkomedie eller det komiske i en situasjon i en situasjonskomedie.